”There is no such thing as a free lunch”

Ordtaket over er mye brukt, men alltid like relevant og aktuelt. De tusener som har gått på en smell og sendt penger til avsenderne av de berømte nigeriabrevene skulle nok ønske de hadde hatt dette i bakhodet. I den aktuelle finanskrisen er det også mange som har tapt mye pga. at de ikke tenkte på at det ikke finnes noen gratis lunsj. Eksemplene er mange, og ofte er motivene og årsakene rett og slett grådighet.

Edelstensbransjen er også en kjent scene for utallige historier om mennesker som har prøvd å bli rike i en fei. De fleste forsøkene har vært mislykket, og særlig de forsøkene der personene har gått inn i en bransje de ikke har hatt peiling på. De fleste husker kanskje «diamantsaken» der en viss familie svindlet en norsk bank for 25 millioner. Falske diamanter i god tro tatt i mot av banken som pant for et lån.

Da jeg jobbet i Bangkok, ble jeg kontaktet av to jenter som hadde kjøpt rubiner i India. De hadde kjøpt ”kjempebillige” rubiner (råkrystaller) hos en indisk familie de hadde blitt kjent med, og de hadde blitt fortalt at de kunne ta med disse rubinene til Bangkok, der de kunne få de slipt og tjene masse penger. Jentene var på jorden-rundt reise, og skulle være borte i 6 måneder. Med pengene de skulle tjene på å selge rubinene, håpet de at de minst kunne bli borte i 2 år.
For å gjøre en lang historie kort: Det var riktignok rubiner de hadde kjøpt, men materialet var av en slik kvalitet at det knapt nok egnet seg til pyntestein i gullfiskbollen… I stedet for å reise jorda rundt i 2 år, måtte jentene betuttet reise hjem igjen etter bare 2 uker. De hadde nemlig brukt hele reisebudsjettet sitt på rubinene…

Det er viktig at bjellen ringer dersom man i hjem- eller utland får tilbud som er så gode at de ikke virker sanne. Oftest er de ikke sanne. Dette gjelder spesielt smykker, diamanter og edelstener. Det eksisterer en markedsverdi på de aller fleste mineraler, og det er bare de som har dybdekunnskap og lang bransjeerfaring som kan ”deale” edelstener på grossistnivå.
Har man ikke kunnskapen bør man holde seg unna.

Historien om de norske jentene er bare en av en av mange historier og skjebner jeg møtte på i løpet av tiden jeg jobbet i Østen. Fellesnevnerne for de aller flestetilfellen av de var grådighet og mangel på kunnskap – en svært farlig kombinasjon. Moralen får være å alltid tenke på det med den gratis lunsjen; Den finnes som regel ikke…

Reklame for Tesori.no

Reklame for Tesori.no

3 responses to “”There is no such thing as a free lunch”

  1. Tilbaketråkk: There is no such thing… « Smykkebloggen

  2. Espen jakobsen

    Hei. Skjonner godt poenget med historien din. Jeg har ingen spesiell kunnskap om emnet og er heller ingen spekulant. Men saa kommer likevel et sporsmaal (selfolgelig) om din mening. Jeg er mye i Ecuador og har planer om aa bosette meg. En familie jeg kjenner godt driver med handel av gull og edle stener. Av og til kommer en italiansk smykkehandler med familaer forbindelse til Ecuador paa besok. Han kjoper det han finner av ferdig preparerte diamantsmykker og gjor visstnok god butikk paa aa selge det videre i italia. Spoersmaalet blir da selvfolgelig om det kan vaere store prisforskjeller paa slike smykker i et land som Ecuador og Norge. Og hvordan man prakitsk kan selge/kjope i Norge. Jeg snakker da om stener av bekreftet, hoy kvalitet.
    For ordens skyld, det er ingen som prover aa overbevise meg om aa kjope.
    Som sagte en tanke. Det kunne vaere interessant aa vite…

    • Hei Espen,

      Gull og diamanter er markedsstyrte «commodities» og kan i prinsippet kjøpes for samme pris i store deler av verden. Dersom man har fagkunnskap og kontakter er det derfor lett å kjøpe, men ikke alltid like lett å selge. Dette gjelder selvfølgelig de fleste bransjer.

      Generelt sett må det i ditt tilfelle være slik at smykkene fra Ecuador har en slags merverdi, altså noe som skiller de fra andre smykker. Dette kan være et spesielt håndverk eller noe annet. Det kan også tenkes at arbeidskraften er såpass billig i Ecuador at det er noe å spare på det, men jeg tviler kanskje på at de kan konkurrere med land som Kina og India. Du må også ta i betraktning at 99% (vil jeg anta) av alle diamantsmykker som selges i Norge, ikke er produsert her.

      Dette er en generell betraktning i forhold til det du beskriver. Det kan selvfølgelig være faktorer som jeg ikke kjenner til… 🙂

      Lykke til!

      Mvh

      Terje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s